Min mening om "Kunsten å være kvinne"

Jeg har allerede skrevet en del om hva jeg likte og hva jeg ikke likte med boka, men denne gangen skal jeg fokusere på slutten. Jeg syns at "Kunsten å være kvinne " var tidvis veldig morsom og tidvis kjedelig. Boka var best når hun skrev om sitt eget liv som tenåring, men den ble litt kjedelig når hun skriver om feminisme og nåtiden. Å si at slutten var overraskende, er å overdrive. Boka fulgte Caitlin Moran gjennom livet hennes fra hun var tretten til hun ble voksen. Den fulgte altså en normal "rute", slik at man kunne se allerede i begynnelsen hva hun kom til å skrive om i slutten. Personlig var jeg litt lei når jeg kom til slutten, så jeg syntes ikke at slutten var spesielt bra. Å svare på om boka svarte til forventningene mine, er litt vanskelig. Jeg hadde ikke spesielt høye forventninger til boka, men etter jeg leste en hysterisk morsom anmeldelse gikk forventningene litt opp. Derfor ble jeg litt skuffet og samtidig fornøyd. Jeg ble skuffet fordi den var altfor lang til tider, men samtidig var den jo morsom. Det var en morsom bok jeg ville ha, og det fikk jeg, men den var bare  lang og tung av og til. Jeg kommer nok ikke til å anbefale den til noen i første omgang. 

Kunsten å være kvinne

Cover

Originaltittel: "How To Be a Woman"

Forfatter: Caitlin Moran

Antall sider: 363

For vi må ta ordet "feminisme" tilbake. Vi trenger det virkelig sårt.  Når statistikkene fortalte at bare niogtyve prosent av amerikanske kvinne anser seg som feminister- og bare toogførti prosent av engelske kvinner- tenkte jeg gjerne: Hva i all verden tror dere feminismen ER, damer? Hvilken del av "like rettigheter for kvinner" er det dere ikke forstår?  Er det stemmeretten?Retten til å ikke tilhøre mannen du gifter deg med? Kampen for likelønn? Madonnas "Vogue"? Har alle fordelene begynt å GÅ DERE PÅ NERVENE?! eller var dere bare FULLE DA UNDERSØKELSEN BLE GJORT?!
- Caitlin Moran "Kunsten å være kvinne" 

Boken "Kunsten å være kvinne" ble skrevet av Caitlin Moran. Hun er en prisbelønt spaltist som har gitt ut 4 bøker, der "Kunsten å være kvinne" er den bestselgende.  Moran skrev sin første bok allerede da hun var 16, noe hun sier skjedde fordi hun ikke hadde noen venner på den tiden. Dette kommer tydelig frem i boken "Kunsten å være kvinne".

"Kunsten å være kvinne" er en blanding av en selvbiografi og en bok om feminisme. Boken starter med Caitlins 13-års dag. Hun veier 80 kg, har ingen venner og guttene i gata kaster stein etter henne. Videre gjennom boka går vi gjennom livet hennes, gjennom ungdomsperioden og helt til når hun blir mor. Underveis forteller hun om hvorfor det er viktig at feminisme ikke blir noe bare spesielle akademikere snakker om. Om at man ikke trenger å være helt ekstrem for å kalle seg feminist, at man rett og slett kan være en vanlig person.


Hvert kapittel er starter med at hun forteller en historie fra oppveksten. Hun glir deretter over i den feministiske delen. Dette gjør at hun skriver en del i fortid, mens hun samtidig skriver i nåtid. Caitlin Moran har et humoristisk og muntlig språk, og bruker Caps Lock hyppigere enn noen andre forfattere. Dette kan illustreres med sitatet ovenfor. Denne uformelle stilen gjør det enklere å lese, samtidig som at det blir en unik leseopplevelse. Hun henvender seg ofte til leseren, noe som gjør at det føles personlig, som om hun sitter ved siden og snakker direkte til deg.


For å konkludere dette, "Kunsten å være kvinne" er en sammensatt bok. Den er både seriøs og humoristisk. Man ler ser nærmest ihjel noen steder, mens man et halvt minutt senere blir tvunget til å filosofere over viktige spørsmål i livet. Dette kan sikkert virke skremmende for noen, men de morsomme delene er verdt hver eneste tunge side. Men det er nettopp dette som gjør at  det er vanskelig å anbefale boken generelt. Hadde den bare hatt de hysterisk morsomme delene om oppveksten, hadde jeg kunne anbefalt den til stort sett de fleste. Men med disse feministiske delene, gjør dette boken litt tung å lese for en del. Jeg syns at boken føltes til tider lang, og noen ganger trodde jeg at jeg nesten var ferdig - selv om jeg i virkeligheten hadde mye igjen. Det er kanskje verdt å nevne at jeg ikke er spesielt interessert i feminisme, og at boka ble kjøpt på impuls pga. en anbefaling av noen som mente at jeg kunne like den. Dette gjør at jeg kan si at man trenger ikke å være ihuga feminist for å like den, det holder å være en vanlig person. 

Menn som hater kvinner

Cover

Originaltittel: Män som hatar kvinnor
Forfatter: Stieg Larsson
Sider: 554

Journalisten Mikael Blomkvist er blitt dømt til tre måneders fengsel etter å ha ærekrenket finansmannen Hans Erik Wennerström. Han bestemmer seg for å ta en pause fra redaktørjobben. Samtidig får han et uvanlig oppdrag fra Henrik Vanger, en av Sveriges fremste industriledere. Vanger vil at Mikael Blomkvist skal skrive slektens historie. Det viser seg raskt at dette er et dekke for det virkelige oppdraget: å finne ut hva som skjedde med Harriet, Henrik Vangers unge slektning, som forsvant for nærmere førti år siden. Blomkvist tar oppdraget, og han får hjelp fra den noe spesielle Lisbeth Salander. Hun er en småsint, tatovert kvinne på 24 år med piercinger som er kjempeflink til å irritere folk, og til å drive med research og hacking. Sammen graver de stadig dypere i fortiden til Vangerfamilien, som viser seg å være mørkere enn noen av de kunne tenke seg til.


Stieg Larsson er en av Sveriges mest kjente krimforfattere. Millennium- trilogien er hans mest kjente verk og det er solgt 80 millioner eksemplarer av bøkene hans. 

Jeg valgte boka fordi jeg har lest den før, og da likte jeg den. Men når jeg leste den nå, var den ikke like bra. Den var på en måte for lang.

Livet som enhjørning- eller hvorfor jeg ikke er på Facebook

Jeg er er tydligvis en enhjørning

La meg først si en ting: Jeg er ikke Anti-Facebook...

...jeg vil bare ikke ha Facebook.

Ahh! Videregående har startet, altså "Hvorfor-har-du-ikke-Facebook" sesong. Det skjer bestandig når jeg møter nye folk. Det evinnelige spørsmålet "Hvorfor har du ikke Facebook?!" går meg tidvis på nervene, men jeg skjønner hvorfor noen syns det er rart. Jeg skal prøve å forklare kort hvorfor, en gang for alle, jeg ikke har Facebook. 

Hovedårsaken til at jeg ikke har Facebook er ganske enkelt: jeg liker ikke å dele privatlivet mitt med folk jeg ikke kjenner 100%. Det faller meg ikke naturlig å skrive hva jeg har gjort eller føler. For å være brutal: jeg bryr meg mest sannsynlig utrolig lite hva du har gjort i dag.  Jeg føler meg som en igle som klistrer seg fast til folks privatliv når jeg leser ting på Facebook som andre viser meg. Det er bare slik jeg er som person.

I tillegg er Facebook en tidstyv. En gjennomsnittlig person bruker 40 min på Facebook daglig, altså 240 timer årlig. Tenk på det du kunne brukt de 240 timene på. Du kunne gjort noe av de tingene "du ikke har tid til". Jeg sier ikke at Facebook er den eneste tidstyven, men for meg er det mange andre ting jeg heller vil bruke tiden min på. Mange spør hvordan jeg leser så mange bøker årlig, men det handler bare om prioritering. Jeg velger å bruke tid på å lese, noen velger å bruke tiden sin på å være på Facebook.

En av årsakene for at jeg ikke har Facebook, er at jeg har kontakt med de jeg "bryr" meg om. Jeg har gode, dype vennskap med noen få. De som vil, får alltids kontakt med meg. Jeg prioriterer heller å skype eller faktisk møte personen jeg snakker med, over å sende facebook-meldinger og kommentarer til halvveis-bekjente. Personlig syns jeg dette har fungert bra, men en god del av vennegjengen min er også "enhjørninger". For å stille deg som leser et spørsmål: hvor mange av de 500 Facebook-vennene dine vil du faktisk regne som "venn" i virkeligheten?

En viktig ting å merke seg er at det holder ikke med å ha Facebook, man må være online 24/7. For det å ha Facebook, men å være inaktiv er vel egentlig det samme som å ikke ha kontoen? Er det ikke like greit at jeg ikke har Facebook, siden jeg ikke kommer til å bruke kontoen? Jeg mener at det er et poeng å ha kontoer på alle mulige nettsteder hvis man ikke bruker de. Jeg vet at jeg ikke kommer til å bruke Facebook siden jeg har prøv andre sosiale medier, uten at jeg faktisk brukte kontoene. Det endte opp i en stor deaktiveringsrunde, rett og slett en opprydding i kontoer som faktisk ble brukt. 

Jeg har altså greid meg uten kommentering, poking og likes i flere år. Jeg står her fortsatt. Jeg er i live. Har det vært lett å være uten Facebook? Nei. Angrer jeg på at jeg har valgt å ikke være på Facebook? NEI, absolutt ikke. Det er faktisk en av de avgjørelsene jeg angrer minst på.

-Amalie

Dette er noen av mine synspunkt, jeg kunne skrevet i det uendelige om grunner for å ikke ha Facebook. Jeg ser selvfølgelig at det er fordeler, men for min del veier grunnene MOT tyngre enn de FOR. Jeg beklager hvis du trodde at jeg var medlem i en suspekt kult, men det er ganske enkelt fordi jeg ikke orker styret med Facebook.

"Toner fra et piano"- en diabetesfremkallende roman

Cover

Original tittel: The Last Song

Forfatter: Nicholas Sparks

Antall sider: 415

"Toner fra et piano" handler om Veronica "Ronnie" og om hennes sommer med sin far. Foreldrene til Ronnie hadde tidligere blitt skilt og Ronnie hadde rettet alt av frustrasjonen sin mot faren som hadde "stukket av". Tre år senere sitter hun i en bil på vei til faren der hun skal være hele sommeren. Hun er av den opprørske sorten, tverr og vanskelig. Dette vil si helt til hun møter Will. Den siste personen hun trodde hun kunne falle for.

Nicholas Sparks

"Toner fra et piano" er skrevet av Nicholas Sparks. Som hver eneste bok Nicholas Sparks skriver, er dette " en rørende historie om en ung pikes første møte med livets realiteter." Jeg har en teori om at Sparks knasker på østrogenpiller mens han skriver bøker, for tidvis *host* hele tiden *host* virker det mer ut som det er en svært så hormonell kvinne som skriver. Nicholas Sparks har skrevet bøker som: Minnenes melodi (A Walk to Remember), Dagboken (The Notebook) og Kjære John (Dear John). De fleste av bøkene hans er kjente filmer, og det er han som skriver manusene (og bøkene bak) til disse filmene. 
Boka har, som de fleste i denne sjangeren ,*sukk*, noen forutsigbare partier. Jeg vil ikke utdype dette noe nærmere i tilfelle det er noen kan tenke seg å lese boka. Men tenk deg det mest klissete klisset som du kan overhode tenke deg, deretter legger du på 10% til. Da har du en Nicholas Sparks bok, 110% kliss. Et klisseeksempel: 

“He stared at her, knowing with certainty that he was falling in love. He pulled her close and kissed her beneath a blanket of stars, wondering how on earth he'd been lucky enough to find her.” - Nicholas Sparks, "The Last Song"

Nicholas Sparks' filmer. Ser du et tema?

Boka var ikke så ille som det kanskje høres ut som. Jeg likte deler av den, men store deler ble for likt de andre Nicholas Sparks-bøkene jeg har lest. Det var samme setting og den samme klissdialogen. Det funket bra i Minnenes Melodi og Dagboken, men dessverre er "Toner fra et piano" den svakeste av de tre som jeg har lest. Dette kan være fordi alle er svært like, men hvis du ikke har lest andre bøker av han kan det hende at man liker den. 


Den er skrevet for jenter/ 40-årige kvinner, noe som er svært tydelig på dialogen. Så jeg tror ikke gutter vil like den like mye som enkelte jenter. Den er helt grei, men av de 100 bøkene jeg leser årlig er denne ganske... overvurdert. Det er flere som liker bøkene til Sparks, men tidvis kjenner jeg diabetesen kryper innover meg. Jeg anbefaler heller de andre bøkene hans over denne, men hvis du liker litt "cheesy" og romantiske bøker, har du en vinner her.


-Amalie






Hvis jeg skal være helt dønn ærlig: man trenger ikke å lese "Toner fra et piano". Filmen er ganske lik og av samme kvalitet. Strengt talt trenger man vel ikke å se den heller, det holder med hvilken som helst Nicholas Sparks film ;)

Orange Is the New Black- Mitt år i et kvinnefengsel

Cover

Orange Is the New Black (OItNB) handler om Piper Kermans år i kvinnefengselet Danbury. Piper er en høyt utdannet overklassekvinne som havner i fengsel, mao. ikke det man forbinder med en fengselsfugl. Overraskende nok knytter hun sterke bånd med de andre kvinnene som har havnet på feil side av loven. 

Personlig likte jeg boka og jeg likte generelt sett Piper, men i enkelte situasjoner syns jeg hun var litt arrogant. Hun var ikke nedlatende ovenfor de andre kvinnene, men boka har en undertone av "hurra for meg". Hun er stolt over at hun stifter vennskap med underutdannede kvinner, og forteller oss gjerne at hun kan mer enn mange av de kvinnene som sitter inne. 

Boka er skrevet på en lettlest måte og en ganske rettfrem måte. Piper Kerman er ærlig om forholdene og om oppholdet. Den er ikke uforglemmelig og jeg er sikker på at det finnes bøker som representerer det amerikanske fengselssystemet bedre enn denne boka. 

Fra venstre: Taylor Schilling og Piper Kerman

Orange is The New Black viser på en god måte at vi er bare mennesker. Alle gjør feil, noen større enn andre, og at det også er en god del normale folk bak murene. Jeg anbefaler den for de som liker OiTNB og til de som lurer på hvordan livet i et amerikansk fengsel kan være. Taylor Schilling spiller Piper Chapman i tv-serien, og serien anbefales på det sterkeste! Traileren til den første sesongen ligger forresten nederst i innlegget.

Kom gjerne med forslag til neste bok. Nå må jeg redde Orange is The New Black fra katten... 

-Amalie

Orange is the New Black

Cover

Jeg har bestemt meg for å lese "Orange is the New Black- mitt år i kvinnefengsel" av Piper Kerman. Hvis du tenker kanskje at du har hørt om Orange is the New Black, har du helt rett. Orange is the new Black (OitNB) er en prisbelønt tv-serie fra Netflix som handler om Piper Chapman og hennes opplevelser i et kvinnefengsel. Jeg bestemte meg for å lese boka fordi jeg liker serien og den har stått lenge på listen over bøker jeg må lese!


Cover: http://www.barnesandnoble.com/blog/barnesy/wp-content/uploads/2013/07/orange_new_black.jpg